(Del 1) Hvor ble det av den inspirasjonen?

Har du sett den? Altså, inspirasjonen min? Tenker på inspirasjon generelt, hva man skal i dette livet, eller bedre sagt; Hva man egentlig jobber seg mot gjennom eksistensen på denne jorden?

Og ja, jeg er litt, eller ikke bare litt, men nokså destruktiv idag i tillegg til negativ til alt dette. Er ikke rart at jeg små sliter med å pugge til bl.a eksamener når jeg virkelig ikke ser noe grunn til å ta dem. Vet jo at det må til for å få en god utdannelse, men når jeg ike har helt klart satte mål er det vanskelig å gjennomføre helt.

Har tenkt endel på hva grunnen til at nettopp jeg fikk komme til denne verden, og hvem jeg eventuelt da kom i veien for. Og det at jeg fortsatt lever, og at familien min lever, uten noen form for alvorlige og dødelige sykdommer. Hvorfor har akkurat jeg vært så heldig? Og tenk på alle de andre som har kommet i skyggen for at jeg skal gløde... Jeg burde hvertfall ikke sitte her og sippe, tenk på alle dem som gjerne skulle vært i min posisjon, jeg er unikt heldig vil jeg påstå, men hvorfor kan jeg da ikke bruke denne positiviteten istedenfor å syte over den?

Det er ikke det at jeg ønsker noe mer, at jeg ikke er fornøyd, slik som enkelte mest sannsynlig føler. For det er jo det vi mennesker alltid vil hige etter, når vi har det godt vil vi bare ha mer. Skal ikke sitte her og hevde at jeg ikke vil det, men det er ikke det som er det vikrigste fokuset mitt, for hva er da vitsen? Da setter man i allefall ikke pris på de verdiene man har fått.

Grunnen til at jeg derfor allikevel sitter her er veldig vanskelig å å på greip, sliter selv. Det er også derfor jeg skriver dette innlegget, for å prøve å resonere meg til en konklusjon i skrivende øyeblikk, håper jeg får vridd hjernen min nok til det! Jeg vil nok mest sannsynlig enkelt og greit (noe som det slettest ikke er) få et mål med det jeg gjør, og hvorfor jeg handler slik eller slik. Men da vil jeg også vite hvorfor nettopp jeg fikk denne utrolige og unike muligheten, og hvorfor jeg står helt fritt til å gjøre akkurat som jeg vil? Burde nok helst bare lagt bort disse tankene og bare nytet livet her og nå, slik det fremtrer for meg, istedenfor å bare tenke på hva som skjer imorgen, til helgen, neste uke, neste år; Når skjer det jeg ikke vil at skal skje? Når alt går så på skinner, må det vel også nødvendigvis også snart skje noe grusomt...?

Og jeg blir så sykt irritert på verden noen ganger, det virker som det viktigste i livet er å ha en fasade, og ikke mist da også å opprettholde den! Hvorfor lever vi i et slik samfunn? Skal ikke folk få rett til å være seg selv? Ikke misforstå dette, mener selvfølgelig ikke at alle folk går rundt og ikke er seg selv, men jeg er allikvel sikker på at de fleste av dere som eventuelt leser dette innlegget skjønner hva jeg mener. Jeg er nok ikke den eneste som også lager meg en slik fasade, alle gjør det, om det er like bevisst eller ikke er derimot en annen sak. Som vi har snakket litt om i teatervitenskap forelesningerne og seminarene jeg har vært på iscenesetter alle mennesker ulike karakterer eller identiteter. Vi er en annen hjemme alene enn med vennegjengen, eller på jobb og skole. Et godt sitat på dette er følgende H&M reklame; "Mor om morningen, forretningskvinne om dagen og rockestjerne om kvelden (... Alt i H&M klær)".

Sånn, nå fikk jeg avsporet litt også, men essensen av det jeg prøver å beskrive er vel rett og slett at jeg må finne min inspirasjon igjen... Så inntil da;

Syng som om det er det siste du gjør 
Syng som om du skulle dø i morra 

Syng fordi det er det eneste du kan 

Når alle ting blør 

Det er så mye vi ønsker å vite 

Vi prøver å skimte et mønster i livet 

En mening så vi pønsker og søker videre 

Forsøker forgjeves vi skjønner fint lite 

Vi lever en gang i følge det jeg tror på 

Det er hva man putter i dette livet alt beror på 

Oppgaven aleine kan fort bli for stor så 

Vi får et behov for noe trygt å tro på 

Vi søker i dop og den hellige boka 

Vi søker fra sofaen i tv-en vi glor på 

Noen tar ut forskudd på den skjebnen vi har 

Kanskje er det først da vi får et endelig svar 

Når dagen kommer den dagen jeg drar 

Den dagen jeg tar mitt siste åndedrag 

Da skal jeg smile som det siste jeg gjør 

For jeg skal nyte dette livet til sekundet jeg dør 

Det er beklagelig jeg hater å klage shit 

Men det er to ting som plager meg mer enn en tragisk slutt 

Har lyst til å skrive slutten om og bare glemme det 

Hver eneste gang jeg leser om disse skjebnene 

Hadde en fetter selv nesten bestevenn 

En helt spesiell ekte sjelefrend 

Delte gleder med'n lekte og spelte med'n 

Og gleda oss til vi skulle vokse opp til ekte spelemenn 

Men det samme året ting begynte å gå seg til 

Og han fikk platekontrakt og så ut til å få det til 

Gikk det dårligere og tanken gir meg gåsehud 

Jeg grøsser for Håkon orka ikke lenger gå ut 

Han ble deppa og satt ut ble lagt inn men slapp ut 

Fikk antidepressiva i pakker 

Jeg husker siste gang jeg så han 

Han hadde fødselsdag og feira seg sjæl som bare få kan 

Han var en rå mann en av et fåtall 

Som står fram som mer en bare en skygge og når jeg nå ha 

Fortalt historien håper jeg og tror du 

Vil få det bedre og ikke bare bli urolig 

("Syng" av Klovner i kamp, med Odd Nordstoga)

Ser ut som at dette blir et litt lengre innlegg, men ved hjelp av en del 2, ellers blir det altfor langt. Skulle nemlig legge ut et par bilder av minner som gjorde meg veldig glad, men det var så mange å velge mellom <3