Om det å gi opp en drøm

Å gi opp en drøm er rett og slett det vondeste vi mennesker noen gang vil slite oss i gjennom synes nå jeg. Det er sikkert denne u-utoldelige smerten som gjør at folk flest aldri gir drømmen sin opp i utgangspunktet. En annen årsak kan også være frykten for å ikke ha noe å drømme om og ikke lenger ha en motivasjon. For hvis man innser at en drøm er uoppnåelig mister man nok dermed også livsgnisten, i alle fall hvis denne drømmen virkelig er en drøm.

I mitt tillfellet er saken en litt annen, nemlig den frykten av å bli voksen. Det å plutselig skjønne at man ikke bare helt uten videre kan være toppen av pyramiden, ikke lenger være spottens midtpunkt som en hvilken som helst annen (sirkus)prinsesse! Selvfølgelig har jeg oppdaget og innsett dette før nå, i en alder av 20, men frykten for å gi slipp på denne drømmen er sterk. Og jeg er heldigvis barnselig nok til å fortsatt tro at jeg kan være trekk-attraksjonen med et supert sirkus nummer en vakker dag, men min selvbevissthet holder meg igjen og tvinger meg til å gi slipp.

Jeg har troen på meg selv når det gjelder det å legge meg i beinhard trening. For dette er noe jeg vil så vannvittig sterkt, ingenting betyr noe mer, men hva er vitsen når det mest sannsynlig ender i skuffelse? Jeg er ikke 5 år gammel lenger og det er nettopp disse småtassene som løftes på toppen av skuldre og pyrmadier innenfor denne yrkesretningen. Itillegg har jeg har langt ifra spisse nok skuldre, og da er det helt umulig å bryte gjennom, dessverre.

Ekstremt tøff bransje med andre ord. Så hvorfor ønsker jeg dette som virker så sykt uoppnåelig? Jo, fordi jeg vil gi mennesker den fantastiske og helt ubeskrivelige følelsen jeg har fått av å se på sirkusartister som gjør det de virkelig brenner for. En tilstedeværelse som lyser; "nothing else matters!" Jeg higer etter en tro og følelse av at det viktigste er kun å få vist publikum at det er dette jeg vil. Det er dette som er det beste jeg noen gang har gjort og det eneste jeg vil gjøre. For en slik utstråling gir så ufattelig mye, i alle fall for meg som tilskuer i salen...

Det å se gleden til aktøren er det mest fornøyelsesfulle jeg noen gang har opplevd. Når jeg er tilskuer er det ikke nødvendigvis viktig med virkningen forestillingen har på resten av publikum, men hvor mye det betyr for aktøren å få vist frem sin beste side, det han/hun kan aller best! Det er dette jeg vil, nemlig det å vise verden hvor glad jeg er i det jeg gjør. Å få vist seg frem i sitt egentlige ess mener jeg er en rettighet alle mennesker burde ha krav på, det å føle at man faktisk gjør en forskjell. Ikke nødvendigvis ved å gjøre veldedighet eller noe man direkte knytter til slikt arbeid, som i og for seg betyr masse, men de små tingene, som det å bare være til! Men det som er viktigere enn dette er å føle at man mestrer det, det vil alltid være noen som er bedre enn deg i emnet, men det vil aldri være noen som er bedre i akkurat det du gjør for alle har sin egen greie. Stol på den!

Håper at jeg snart vil komme ut av "teoriboksen" og høre på mine egne tips...

Det blir i denne sammenhengen svært ofte nevnt; "hvis du virkelig ønsker dette sterkt nok vil du jobbe så hardt for å nå det at du tilslutt gjør det" og "hvis du prioriterer det nok og er villig til å ofre absolutt alt for å nå det, vil du også klare det". Det er der i mot aldri snakk om; "hvor sterke er ofringene og er de nok? Har man virkelig det som skal til?, for hvis det er problemstillingen, "er all ofringen virkelig verdt noe du er voksen og reflektert nok til å innse at ikke kommer til å fungere uansett hvor mye du enn ønsker det?"